Bygdøy

Denne artikkelen omtaler et sted

Åpne i Oslo Bykart

Bygdøy, bydel Frogner, bolig-, jordbruks- og friluftsområde som omfatter halvøya Bygdøy med øyene Killingen i vest og Store og Lille Herbern i sør. Bygdøy tilhørte før 1948 Aker herred.

Bygdøy («den bebodde øy») er en ca. 3,6 km2 stor, delvis skogkledd halvøy mellom Bestumkilen og Frognerkilen, ca. 3500 innb. (2018). I eldre tid var området skilt fra fastlandet mellom Frognerkilen og Bestumkilen (ved Tyskestranden), og Hengsåsen i nordvest var skilt fra det egentlige Bygdøy ved et sund. Ved springflo kunne forbindelsen mellom øyene og til fastlandet bli brutt så sent som på slutten av 1800-tallet. Innerste del av Frognerkilen, som gikk frem til Bygdøyveien, er oppfylt på 1900-tallet.

Fjellgrunnen på Bygdøy består av lagdelte kalkbergarter, som gir godt jordsmonn. En eruptivgang med vulkansk bergart (syenitt/porfyr/diabas) går fra Bestumkilen til Huk og danner en forhøyning i terrenget. På østsiden danner Langvikbukta en innskjæring.

Bygdøy har en artsrik flora. Lunder, eng og kratt gir den nordre delen av halvøya et parklignende preg, og det finnes sjeldne planter som svalerot, kuletistel og markkarse. Mange planter er i årenes løp innført til hage- og parkanlegg, og det er plantet tallrike alleer. Kongeskogen er dominert av gran og furu.

På 1800-tallet var det ennå få fastboende på Bygdøy. De fleste var knyttet til jordbruk, skogsdrift eller fiske. Veiforbindelsen var lenge dårlig. 1872 ble Drammensbanen åpnet, med stasjon ved Tyskestrand (senere Skøyen, en tid også kalt Bygdø station). Samme år ble det stiftet et Selskab for Ladegaardsøens Vel. Ved et manntall 1876 ble det registrert 266 fastboende og 781 sommerboere, men omkring 1900 begynte utbyggingen å skyte fart. Etter vedtekter skulle Bygdøy være et villastrøk med åpen bebyggelse. Det er svært lite næringsvirksomhet i området, men en rekke museer sammen med flere populære badestrender og andre friarealer bidrar til å gjøre Bygdøy til et betydelig turistmål og et av byens mest benyttede rekreasjonsområder. Norsk Folkemuseum ligger omtrent midt på halvøya, med Vikingskipshuset like ved, og Oscarshall nærmere Frognerkilen. Ved Bygdøynes ligger Norsk Maritimt museum, Framhuset, Kon-Tiki-museet (med Ra 2) og polarskuten Gjøa. Det meste av Bygdøys vestside er friområde, med badestrender som Hukodden (med naturiststrand), Paradisbukta og ved Bygdøy sjøbad, der det var badeanlegg og restaurant i gamle dager.

Bygdøy fikk egen skole 1926 (tidligere hadde kretsen hatt sin skole på Skøyen). Statens utdanningsssenter for helsepersonell hadde lokaler på Villa Grande 1962–98. Bygdøy kapell ble reist 1876, men brant ned 1958; ny kirke på samme tomt ble innviet 1968. Oslo sjømannskirke innviet 1954. Bussrute til Bygdøy (endeholdeplass ved Huk) siden 1920-årene. Flere eldre fergeforbindelser til bykjernen (bl.a. DronningenSkillebekk og elektrisk ferge til Skarpsno) er nedlagt. Fergen mellom Pipervika og Dronningen/Bygdøynes går i sommerhalvåret.

Et minnested med steinskulpturen Interferens, utført av John Audun Hauge, ble 2007 avduket på Bygdøy, sør for Paradisbukta, til minne om ofrene for tsunami-katastrofen i 2004.

Historie.

Navnet Bygdøy tyder på gammel bebyggelse, men det er ikke funnet arkeologiske spor som viser bosetting i forhistorisk tid. I 1147 kom øya under cistercienserklosteret på Hovedøya. Munkene drev jord-, skog- og hagebruk og hadde fiskedammer for oppdrett av matfisk. En kort periode på 1300-tallet var området kongelig eiendom, men tilhørte ellers klosteret helt til dets eiendommer ble lagt under kronen 1532. Bygdøy ble ladegård (avlsgård) under Akershus slott og fikk navnet Ladegaardsøen (eller -øerne), et navn som ble beholdt helt til 1877.

Etter at Bygdøy var blitt ladegård, drev de dansk-norske kongene jakt på Bygdøy under sine besøk i Norge. Christian 4 hadde et lite «jaktslott» her, som ble begynnelsen til Bygdøy kongsgård.

Etter kgl. resolusjon av 1775 ble det tillatt å bygsle bort jordarealer på Bygdøy, men skogen skulle ikke røres. I 1780 festet oberst Henning Hesselberg 200 daa ved Henningslyst (senere Rohdeløkken). På 1800-tallet ble det i flere perioder, først i 1820-årene og så i tiden omkring 1850–70, drevet steinbrudd i pynten ved Oscarshall og nær Oscarshallveien, der det fantes en blanding av leirskifer og kalkstein som ble brukt til sementproduksjon (Portlandsement). Massen ble dels brent på Bygdøy, dels skipet til Horten for brenning.

Kong Karl Johan kjøpte tilbake den nordlige delen av Bygdøy i 1837, for å anlegge en sammenhengende park helt til Slottsparken. Kjøpet ble innløst av Stortinget 1862–63, og kongsgården ble stilt til rådighet for den regjerende konge med familie. Oscar 1 bygde Oscarshall, og Oscar 2s samlinger av gamle norske hus bidrog til etableringen av Norsk Folkemuseum.

Under den annen verdenskrig anla tyskerne Bygdøyleiren ved Wedels vei, rekvirerte Bygdøy kongsgård og Bygdøy skole, som de brukte som kaserne. Mot slutten av krigen flyttet de også en del virksomheter til Folkemuseet. Villa Grande var residens for Vidkun Quisling, og ble kalt «Gimle».

I 2012 ble store deler av Bygdøy vernet gjennom fredning av Bygdøy kulturmiljø og vern av Dronningberget og Prinsesseåsen (tidligere Hengsåsen) naturreservater. Naturreservatene og det vesentligste av kulturminnefredningen omfatter Bygdøy Kongsgård, som eies av Staten og forvaltes i fellesskap mellom Statsbygg og Norsk Folkemuseum. 

Bygdøy kulturmiljø og Dronningberget og Hengsåsen naturreservater utgjør et areal på drøyt 2,2 km2, rundt to tredjedeler av Bygdøy.