Solveien
Solveien, Nordstrandshøgda, bydel Nordstrand, fra Kongsveien til Ljabruveien. Veien er anlagt i flere etapper og har hatt flere navn. Den eldste delen, fra Nordstrandveien til Ljabruveien, het Jomfru Andersens vei, etter eieren av Vestre Sæter gård som anla veien 1888. Fra Nordstrandveien og et stykke nordover het veien Bjerckes øvre vei, etter O. C. Bjercke som anla den og en rekke andre veier i området. Den nordligste delen av veien ble privat anlagt i 1890-årene, de to veidelene ble knyttet sammen ved Kastellet 1923, broen over Kastellveien stod ferdig samme år. Langs veien ligger en rekke gamle villaer med vid utsikt ut over Oslofjorden. Navnet Solveien vedtatt 1904 og 1917. – Fra Solveien til Holtveien går Torsborgveien.
Bygninger m.m.:
11. Toetasjes villa fra 1929, bygd for sogneprest Jørgen Flood Sandberg, den første sognepresten i Bekkelaget menighet (1936–40).
36. «Villa Vidsyn», oppført 1915 for fullmektig, senere grosserer Christian B. Gierløff. Villaen var planlagt revet, da den i 1970-årene ble overtatt av kunsthistorikeren Nils Messel og fint istandsatt.
37. «Villa Sole», oppført 1920 for sekretær, senere statsadvokat Reidar Aasgaard.
53. «Furubråten.» Her står to gamle furuer på tomtene 53a og 53b; de ble 23. januar 1957 fredet som botanisk naturminne (punktobjekt).
70b. Villa oppført for grosserer O. Bull Aakrann 1916 (ark. Carl og Jørgen Berner). Senere ominnredet til tremannsbolig.
97. «Villa Nova,» som har gitt navn til Via Nova. Villaen ble oppført for Alb. Hansen 1905 (ark. Carl Aaman). I tillegg til villaen to små våningshus i enklere sveitserstil, det ene opprinnelig med liten landhandel i første etasje.
107. En villa fra 1930-årene. Her bodde i de første krigsårene forfatter og journalist Fritz Gustav Løwy (f. 1870). Han hadde kommet fra Berlin høsten 1939. Han ble deportert med Donau 26. november 1942 og døde i Auschwitz 27. desember 1942. En snublestein er satt ned til minne om ham ved Akershusstranda 51.
112b, tidligere 112, eiendommen «Friedheim,» utskilt fra Sæter. Her ligger to store nybarokke trevillaer som nå har adressene Florabakken 2c og Solveien 112b oppført henholdsvis 1917 og 1920. Tidligere hadde begge adressen Solveien 112. Den første villaen ble oppført for fabrikkeier Olaf Sandaas, og var tegnet av arkitekt Gustav Lorentz Guldbrandsen. Den ble solgt til de to jødiske forretningsmennene Salomon Steinmann og Salmon Plavnik, som var forretningspartnere. De hadde innvandret fra Litauen i 1910. De fikk oppført en villa til på eiendommen, den nåværende Solveien 112b. Arkitekt for denne var tysk-jødiske Herman Herzog fra Darmstadt, som også tegnet synagogen i Bergstien. Familien Plavnik bodde i den eldste av villaene (Florabakken 2c), mens familien Steinmann bodde i den nyeste (Solveien 112b).
Salmon Plavnik (f. 1882), var gift med Sara Lea (f. Schidorsky 1894), han hadde fire barn fra et tidligere ekteskap med Rosa (f. Lahn 1888-1934): Sonja (f. 1910) gift Meirovitz og bodde i Bygdøy allé 66, Josef (f. 1912), Elias (f. 1915), Oscar (f. 1919). Steinmann og Plavnik drev sammen forretningen Dressmagasinet i Torggata 13A, ved hjørnet av Youngs gate, en bedrift han hadde grunnlagt i 1912, og som hadde 60 ansatte. Steinmann og Plavnik hadde også fått oppført den 9 etasjer høye forretningsgården Stepla-gården (forkortelse for Steinmann og Plavnik) i Grønland 4. Sammen med sønnene Elias som var ekspeditør, og Oscar som var tekstilingeniør, ble Salmon Plavnik deportert med Donau 26. november 1942. Han ble drept i gasskammer i Auschwitz kort etter ankomsten 1. desember. Oscar ble drept 5. februar og Elias 23. mars 1943, begge i gasskammer. Josef og Sonja og hennes familie kom seg over til Sverige.
Disponent Salomon Steinmann (f. 1882), som hadde vært gift med Mina Steinmann (1885–1930) og som senere giftet seg med Bernhardine (f. Schidorsky 1892) drev også Konfektionsmagasinet Garanti i Brugata 19, som hadde fire ansatte. Han hadde fem barn: Dina (f. 1906) gift Meszansky bosatt i Gyldenløves gate 18, Betty (f. 1908) gift Levin og bosatt i Bernhard Herres vei 18, Karl (f. 1914), gift og bosatt i Stockholm fra 1939, Harry (f. 1920) som var ekspeditør, og Samuel Leon (f. 1923) som var gymnasiast. Harry og Samuel ble deportert med Donau 26. november 1942. Harry ble drept i gasskammer i januar 1943 etter å ha fått skadet foten og kommet på sykestua. Samuel var en av de få norske jødene som overlevde holocaust, og var da han døde i 2015, den siste gjenlevende av de deporterte jødene.
Før aksjonen mot jødene ble Steinmanns og Plavniks villaer rekvirert av tyskerne og tatt i bruk for leger ved krigslasarettet i skolene på Nordstrand, og familiene måtte bo hos slekt og venner. Firmaene deres ble overtatt av Likvidasjonsstyret i 1942. Salomon Steinmann, kona Bernhardine, døtrene Betty og Dina og Dinas sønn Dan kom seg over til Sverige.
Etter å ha kommet hjem fra Tyskland gikk Samuel Steinmann inn i firmaet Dressmagasinet og drev forretningen 1946–74. Han oppførte også en moderne enebolig ved siden av sitt barndomshjem. Den gamle eiendommen med de to villaene er et viktig kulturminne om jødisk foretaksomhet og jødeforfølgelsen under nazismen. I fortauet langs Nordstrandveien er det satt ned fem snublesteiner til minne om de drepte.
113. Toetasjes skolebygning med innredet loft, 1892–1926 Nordstrand Middelskole. Bygningen ble oppført som privat skole for Agnes Thorsen 1891 (ark. Hjalmar Welhaven), dette var den første høyere skole i Aker, kommunal fra 1917, ominnredet til boligformål 1926. 5. mai 1940 overtok tyskerne en del rom her til avdelinger som hadde vært innkvartert på Ljan skole, der nå også Nordstrand og Bekkelaget høgre skoler fikk lokaler som de brukte under resten av krigen. Fra 1997 har skolebygningen vært brukt av Steinerskolen på Nordstrand. Skolebygningen er markert med blått skilt av Oslo Byes Vel til minne om Nordstrand Middelskole.
114, 117–119. Conrad Svendsen-senteret, et senter for voksne døve og døvblinde med behov for særlig tilrettelagte tjenester.
126. Villa oppført for trelasthandler M. Gulbrandsen 1914 (ark. J. Johannessen).
143c. «Villa Granli,» sveitserhus kjøpt som ferdighus på en utstilling i Stuttgart og oppført her 1894 for direktør ved Schous bryggeri Hans von der Planitz.