Restauranter og kafeer

Restauranter og kafeer. Byens historie forteller om en vinstue som det gamle Oslos borgermester og to rådmenn drev i rådhuskjelleren. Etter storbrannen 1624, da rådhuset brant ned og byen ble flyttet til området ved Akershus festning, fikk Frederich Timmermand 1648 bevilling til å drive vinstue i nærheten av festningen. I kjelleren i byens nye rådhus (Nedre Slottsgate 1, der Gamle Raadhus Restaurant nå holder til) drev et medlem av Magistraten, senere viseborgermester Johan Piper, en skjenkestue.

I 1730-årene holdt Cosmus Heitke kro og gjestgiveri nederst i Tollbugaten, og 1769 åpnet den engelske «ekvilibristen» Michael Stuart gjestgiveriet London Skienk ved Stortorvet.

1800-tallet

Det var først på 1800-tallet at det ble fart i serveringsnæringen i Oslo, med etablering av stadig flere skjenkestuer, kafeer og Konditorier. Et beryktet sted var Weidoras skjenkestue i Vaterland. Det er antatt at Grei Kafeteria, som lenge ble drevet i Skippergata 3, holdt til i et lokale der Henrik Wergelands svigerfar drev serveringssted. I 1830-årene kom kafeene for alvor, Madam Treschows Café, Monsens, Freyses, Peters og L’Orsas, og noe senere konditoriene.

Mye tyder på at Engebrets Café er den av dagens restauranter som har vært lengst i kontinuerlig drift i Oslo, men det finnes også andre kandidater til betegnelsen «byens eldste»: Gamlebyens Gjestgiveri i Oslo gate, Gamle Raadhus Restaurant og Statholdergaarden i Rådhusgata (se Calmeyergården). Da sentrum ble flyttet fra Kvadraturen til Karl Johans gate, ble Grand Café (se Grand Hotel), Gravesens kafé og Theatercafeen de mest populære møtestedene for dem som hevet seg over borgerlighetens skepsis overfor den slags etablissementer. Noe senere ble Blom et alternativt tilfluktssted for kunstnere og teaterfolk.

De folkelige tilbudene ble ført videre i forlystelsesetablissementer som Tivoli, Alhambra, Løven i Møllergata, Eldorado, Dovrehallen i Storgata og Fredriksborg på Bygdøy. Etableringen av Christiania Dampkjøkken i Torggata/Møllergata 1857 var et tilbud til dem som søkte det rimeligste. Kommunen drev også i mange år et serveringssted for trengende, St. Hallvard i Pilestredet, nedlagt 1955. Bondeungdomslagets kaffistover var særlig rettet mot utenbys tilreisende, mens automatkafeene søkte sitt klientell blant travle byfolk og vel nærmest kan sammenlignes med våre tiders «fastfood»-steder.

Teddy’s Soft Bar i Brugata er den eneste av de klassiske ungdomssnackbarene fra 1950-årene som fortsatt eksisterer med originalt interiør.

«Brune» og «hvite» spisesteder

Det utviklet seg et skille mellom de «brune» kafeene med øl og mat, og restauranter med hvite duker. Til den første gruppen hørte blant annet Original Pilsen i Tollbugata, Guldfisken i Rådhusgata, Olympen på Grønland («Lompa»), Lorry i Parkveien, Justisen (den gang på hjørnet av Grubbegata og Pløens gate) og Den gamle Major på Majorstuen. Christiania Dampkjøkken, og senere i enda større grad Oslo Folkerestauranter, drev flere av disse kafeene og var de første kjedene i Oslos restaurantnæring. Tostrupkjelleren Restaurant på Stortings plass og Amalienborg («Malla») i Arbeidergata fikk en spesiell posisjon som møtesteder for mediafolk og politikere.

Til de mer «mondene» utestedene, restauranter med hvite duker, hørte blant annet restauranten i Hotel Scandinavie på hjørnet av Karl Johan og Dronningens gate, Lyches Restaurant i Frimurerlogen, Annen Etage i Continental, Kaba i Odd Fellow-bygget og Skansen på Kontraskjæret. Sistnevnte var, sammen med Ekebergrestauranten og restauranten på Ingierstrand Bad, fremstående representanter for den hypermoderne, funksjonalistiske arkitekturen i mellomkrigstiden. Restauranter med hvite duker og dans, «dine and dance»-restauranter, var blant annet Cecil på hjørnet av Stortingsgata og Rosenkrantz' gate, Humla i Universitetsgata, Speilen på Grand Hotel, Bristols Den mauriske hall, foruten Regnbuen og Dronningen.

Restauranter som tidlig satset på gourmetmenyer, originale miljøer og farvede duker, var blant annet Blom, Hans R. Larsens La Belle Sole i Observatoriegata, Odd Beckers Frascati i Høyres Hus, Hroar Deges Tre Kokker på Solli plass og Eivind Hellstrøms Bagatelle.

Det eksisterer en håndfull restauranter som har spesialisert seg på fiskeretter. En av dem var den norske stat, som en kort periode drev fiskerestauranten Hvalfisken i samme gård som Terrassehotellet på Victoria Terrasse, og som ble bombet under krigen. Nå ligger Utenriksdepartementets bygning der. Rene vegetarrestauranter var lenge sjeldne.

I 1989 var det 700 serveringssteder i Oslo. Ti år senere var det 1265, og i 2010 var tallet ca. 1500. Blant de første utenlandske restaurantene i Oslo var Ben Josephs La P’tite Cuisine (1963) i Cort Adelers gate og Valentes (1970) i Kirkeveien. Den første kinarestauranten åpnet allerede 1956 i Sofies gate. I 1970 åpnet den første pizzarestauranten, Peppe’s Pizza på Solli plass. Den første greske restauranten var Akropolis på Sandaker i 1979, og den første indiske ble åpnet i Fredensborgveien i 1982.

Flere Oslo-restauranter er blitt beæret med en stjerne i Guide Michelin, som i mange år har vært ansett som den internasjonale restaurantnæringens adelskalender, se tabell.

Oslo-restauranter med stjerne i Guide Michelin

Restaurant	Adresse	Tre stjerner ***
Maaemo	Schweigaardsgate 15 b	2016–20
Restaurant	Adresse	To stjerner **
Bagatelle	Bygdøy allé 3	1993–94, 1998–2007, 2009
Maaemo	Schweigaardsgate 15 b	2014–15
Restaurant	Adresse	En stjerne *
Annen Etage Continental	Stortingsgata 24	1984–86 og 2002–06
Bagatelle	Bygdøy allé 3	1986–92, 1995–97, 2008 og 2009–14
D’Artagnan	Øvre Slottsgate 16	1988–95
Spisestedet Feinschmecker	Balchens gate 5	1991–2012
Le Canard	President Harbitz' gate 4	1994–2011
Statholdergaarden	Rådhusgata 11	1998–
Oro	Tordenskiolds gate 6	2001–05
Restaurant Oscarsgate	Pilestredet 63	2008–12
Ylajali	St. Olavs plass 2	2014–15
Fauna	Solligata 2	2014–16
Kontrast	Maridalsveien 15 e	2016–
Galt	Frognerveien 12	2018–
Omakase	Vikaterrassen, Ruseløkkveien 3	2020–
De fleste restauranter i leksikonet er omtalt under sine respektive gateadresser.