Akerselva Miljøpark

Akerselva Miljøpark, betegnelse på et 200–600 m bredt belte langs Akerselva mellom Maridalsvannet og Vaterland. Miljøparken ble opprettet i 1986 i samarbeid mellom staten og Oslo kommune for å beskytte elva som et sammenhengende friluftsområde der industrihistorien blir tatt vare på.

Prosjektet bidro til stor interesse for Akerselva som en attraksjon for helse byen, og reguleringsbestemmelser hindret bygging nær elven, særlig gjaldt det en lang politisk kamp om bygging eller ikke på Nedre Foss. Et av Oslo Byes Vels blå skilt er satt opp på Grünerløkka Studenthus til minne om opprettelsen av miljøparken.

Bakgrunn og etablering

Initiativet til miljøparken ble tatt av miljøvernminister Sissel Rønbeck i 1986, som ønsket å gjøre Akerselva til nasjonalpark. Opprettelsen av miljøparken hadde sammenheng med nedleggelsen av industrien langs elva og behovet for ny bruk, utvikling av ny næring, bedre tilrettelegging av rekreasjonsarealer, sikring av de kulturhistoriske verdiene og reduksjon av forurensning i elva. Rønbeck fremhevet kvinnekultur og arbeiderkultur i forbindelse med elvas historie.

En styringsgruppe med Miljøverndepartementet og fem etater i Oslo kommune og landskapsarkitekt Ola Bettum som prosjektsekretær skapte et effektivt samarbeid, med delprosjekter innen parklegging, tiltak mot forurensning og kulturminnevern, og informasjon gjennom skiltprogram, utstillinger og brosjyre til alle husstander.

I 1988 skapte utslipp av kjemikalier både fra Idun fabrikker, Nydalens Compagnie og DeNoFa Lilleborg i løpet av få uker fiskedød i elva og stor oppmerksomhet om elva som natur. I 1990 drepte et utslipp av saltsyre fra Spigerverket all fisk, det vil si 25 000 laks og ørret.

Kulturminnekartlegging og byggepress

Byantikvaren laget tidlig en bekymringsoversikt som viste steder der det fantes bygninger fra den industrielle perioden og utbyggere ønsket å bygge, f.eks. Myrens Verksted og støperibygningen på Vulkan. Byggepresset var et viktig tema i høykonkturen da prosjektet ble til, og Erik Melvold fremmet bygge- og deleforbud i Bygningsrådet i 1987.

Byantikvaren gjorde en kulturminnekartlegging med rapporter for 34 bygninger og områder. Støtte fra Miljøverndepartementet gjorde det mulig å verne og sette i stand sagarbeiderboligen Grønvold ved Brekkesagen, støperibygningen der Akers mek. Verksted startet ved Seilduksfabrikken, vannverksboligen i Riflegata, bygningen der Indigo holdt til i Nedre gate og flere. Mange kulturminner ble sikret gjennom kommunedelplanen for Akerselva og støtte til rehabilitering og restaurering. Ved Nedre gate på Grünerløkka og Øvre og Nedre Vaskegang i Fjerdingen ble gamle teglbygninger reddet fra riving gjennom samarbeid med Oslo byfornyelse. Kartleggingen ble et avgjørende grunnlag for å beskytte elvas nærmeste arealer mot riving og nybygging.

Elveparken

Da prosjektet startet var det allerede sammenhengende turvei langs elva med unntak av Nydalen, og parkleggingen var kommet langt. Kommunen hadde arbeidet langt på vei kontinuerlig med grunnerverv, opparbeidelse av turvei og vegetasjon, sikring av elvebreddene og rensetiltak siden rundt 1915.

Avskjærende kloakkledninger ble fullført i 1960, med tilknytning til Bekkelaget renseanlegg i 1971. Prøveutsetting av laks kom i 1980. Viktige parseller ble forbedret, blant annet gangpassasje på vestre bredd mellom Hausmanns bru og Vaterlands bru og gangatkomst ved Myrens verksted.

Prosjektet førte til båndlegging av områder mot ny bygging, og dette har blitt et ti kilometer langt grønt landskapsrom der det ellers ville blitt mye mer ny bebyggelse nær elvebredden. Og miljøparken skapte en sterk bevissthet om Akerselva som en felles attraksjon for hele byen. Det går en sammenhengende turvei (B10) fra Maridalsvannet til Vaterland. Det er flere fine badeplasser øverst i elven, ved Brekkedammen, Stilla og Nydalsdammen.

Kampen om Nedre Foss

Bjølsen Valsemølle la ned mølledriften på Nedre Foss i 1983. Bedriften fremmet et forslag til riving og nybygging av kontorbygninger, og fikk gjennomslag gjennom en reguleringsplan som ble vedtatt i 1985 med liten motstand. Nora Eiendom søkte i 1986 om å få bygge 14 300 kvadratmeter kontorlokaler opptil ti etasjer på den søndre delen av tomten, bevare hovedbygningen ved Nedre Foss gård og bygge 11–12 000 kvadratmeter hotell på den nordre delen.

Et forsøk fra kommunen på makeskifte der Nora bare skulle bygge på den nordlige delen ville innebære at ballbanen i Grünerhagen ville bli bygget ned. En rask beboerorganisering på Grünerløkka samlet 5000 underskrifter for kravet om at planene ble skrinlagt, slik at strøkets eneste ballbane ble bevart. Erik Melvold fremmet i 1987 politisk at hele området burde omreguleres til friområde for å sikre allmennhetens interesser. Miljøverndepartementet nedla i 1988 et midlertidig bygge- og deleforbud med grunnlag i «sterke nasjonale verneinteresser i Nedre Foss-området», som var avgrenset av elva, Grüners gate, Fossveien og Nordre gate.

Et høringsutkast til reguleringsplan fra Miljøverndepartementet i 1989 hadde to alternativer: noe bygging, eller bare friluftsformål. Det første hadde nesten ingen støtte. Miljøvernminister Torbjørn Berntsen vedtok likevel statlig reguleringsplan i 1993 med noe boligutbygging. Nora sa nei takk til å bygge på den nordre del av tomten, og krevde i stedet innløsning. Innløsningskravet gikk for domstolene i flere år. I 1997 solgte Nora Nedre Foss til KLP Eiendom, og disse solgte i 2000 siloen til Studentsamskipnaden som bygget Grünerløkka studenthus. I 2003 eksproprierte kommunen arealet, og en ny tvist pågikk i to år før det var endelig at det ikke ble nybygging og at Friluftsetaten i 2005 kunne starte planlegging av Nedre Foss park, som åpnet i 2017.

Videreføring: Kommunedelplan for Akerselva miljøpark 1990

Styringsgruppen for miljøparken hadde siste møte i 1990 og Rønbeck var gått ut av regjeringen i 1989. Friluftsetaten fortsatte å bruke merkelappen Akerselva Miljøpark på sine aktiviteter, men videreføring var opp til hver kommunale etat. Da eiendomsmarkedet fikk en nedtur i 1988, brukte kommunen det pusterommet som oppsto til å lage en kommunedelplan, vedtatt i bystyret i 1990, som innebar at flere planlagte byggeprosjekter ble lagt vekk.

Sterkt utbyggingspress i elveparkområdet og fortsatt forurensning krevde langsiktig innsats for å sikre Akerselva som sammenhengende parkbelte, og gammel og ny bebyggelse sammen med landskap og vegetasjon danne varierte landskaps- og byrom. Planen omfatter de områdene som danner veggene i rommet rundt elva, langt opp skogkledde åser, lenger ned bebyggelse. I arbeidet med planen ble 240 dekar med 31 områder og anlegg (bygninger, broer m.m.) båndlagt med sikte på regulering til spesialområde bevaring, blant annet gjaldt det Seilduksfabrikken, Vaterlands bro med fiskebrygge på østre bredd og bygninger på Vulkan.

Kommunedelplanen gjorde arealbruken rettslig bindende for vassdraget, natur- og rekreasjonsområdene, bygningsmiljøer som forteller Akerselvas industrihistorie og arealer og bebyggelse som danner vegger i rommet rundt elva. Et unntak var Nydalen, som fikk egen kommunedelplan. Gjennom krav til reguleringsplan, at utforming og valg av materialer ved bygging og endring må skje på det gamle miljøets premisser, vern mot sjenerende belysning, et belte av trær mellom bebyggelse og elva, maksimale byggehøyder for å bevare og forsterke veggen i elverommet og landskapsrommet. Viktige utsyn og siktlinjer skulle sikres, bl.a. fjordsikt ved Treschows gate 8. Eksempler på viktige vegger i elverommet er leiegårdsrekken i Marselis’ gate ved Kuba og Seilduksfabrikken.

Idéprosjektet Kulturelva Akerselva fremmet i 1996 at Oslo Lysverkers verkstedbygning kunne brukes av Arkitekthøgskolen og Seilduksfabrikken kunne huse kunstutdanningene. Det ble realisert henholdsvis i 2001 og 2003, og senere kom Vulkan med Westerdals, Mathallen og Dansens hus. Trafostasjonen ved Ankerbrua ble tatt i bruk av DOGA i 2005. BI hadde fra 1992 vært i Schouskvartalet og flyttet til Nydalen i 2005.