Vannforsyningen

[[Fil:NyVannforsyning-Kart.png|miniatyr|600px|I 2017 påla Mattilsynet Oslo kommune å få på plass en reservevannforsyning for Oslo innen 2028. Målet med å etablere en ny reservevannforsyning er å sikre at Oslos vannforsyning skal gi tilstrekkelige mengder drikkevann til innbyggerne også ved svikt i vitale deler i det ordinære vannforsyningssystemet. Kart:Kikkut/Vann-og avløpsetaten]

Vannforsyningen til Oslo kommer i hovedsak fra det nåværende hovedvannverket Oset ved Maridalsvannet. Det ble bygd 1971; et nytt anlegg sto ferdig 2008 og dekker om lag 90 % av byens vannforbruk. Skullerud vannbehandlingsanlegg får vann fra Elvåga og dekker ca. 10 % av vannforsyningsbehovet. I tillegg er det to små anlegg: Langlia forsyner befolkningen i Sørkedalen, og Alnsjøen er reservekilde. Den totale vannproduksjonen var 2018 92 mill. m³. Døgnforbruket per innbygger var ca. 440 liter, medregnet vannforbruket i industri og annen næringsvirksomhet, forbruket i offentlig virksomhet, ved brannslukking og ved lekkasjer. Personlig forbruk beregnes til rundt 160 liter i døgnet. Forbruket er gått noe tilbake de senere år; delvis kommer dette av at næringsforbruket har gått ned, dessuten har nye vannledninger redusert lekkasjene.

I tilleg til de fire inntaksvannene Maridalsvannet, Langlivannet, Elvåga og Alnsjøen er en rekke mindre vann viktige for vannforsyningen. I alt 41 vann i Oslo og nabokommunene er pålagt vannrestriksjoner, og nedbørsfeltet dekker 331 km².

Maridalsvannet, 2015. Foto: Creative Commons

Kvaliteten på drikkevannet sikres ved rensing av vannet, samt tiltak i vannkildenes nedbørfelt for å begrense adgangen til vannene, tiltak for å redusere fugleaktiviteten m.m.

Foto: Sverre Heiberg/Oslo Museum

I 2019 startet arbeidet med å skaffe en ny reservevannforsyning til Oslo. Målet er å sikre at Oslos vannforsyning skal gi tilstrekkelige mengder drikkevann til innbyggerne også ved svikt i vitale deler i det ordinære vannforsyningssystemet, der 90 % av befolkningen i dag får drikkevann fra Maridalsvannet. Planen som ble vedtatt 2019, var å skaffe reservevann fra Holsfjorden i Lier kommune med vanninntak ved Vefsrud i Lier og tunnel til Huseby i Oslo via Hole og Bærum og bygging av et nytt vannbehandlingsanlegg på Huseby.

Historikk

Blått skilt for Christianias Vanninntak. Foto: Oslo Byes Vel

I det eldste Christiania ble det på begynnelsen av 1600-tallet bygd et inntak i Akerselva ved Vøyen (omtrent ved det nåværende krysset Griffenfeldts gate/Maridalsveien), ca. 50 moh. En vannledning av furustokker, med innvendig diameter på 4 tommer, førte forbi Schultzehaugen til Akersgata og over Øvre Slottsgate til torget, der det stod en «vandkunst» som Christian 4 hadde gitt penger til, hvor borgerne kunne hente vann. Ledningen var ført videre til festningen. Ca. 1680 ble ny ledning lagt fra samme inntak og ned til Storgata med avgrening gjennom Brugata. En ny vannpost, Kjerringposten, ble anlagt ved det nåværende Stortorvet. 1720 ble det lagt ledning over Hammersborg til Akersgata hvor det var avgreninger. Hovedledningen fortsatte over «Bukkebjerget» (med avgrening til Pipervika) til Rådhusgata (med avgrening til Skippergata). Ved gatekryssene det var anbrakt trebrønner som vannposter. 1833 ble det lagt en hovedledning over Stortorvet til Kongens gate, med forskjellige avgreninger. Slottet fikk sin egen ledning fra Akerselva via Stensberggata. De fire hovedledningene ble kalt «Festningsrennen», «Gammelverksrennen», «Mellemverksrennen» og «Nyverksrennen». For ikke å fryse var vannet alltid i bevegelse, og spillvannsrenner førte ut i fjorden. Brannsprøytene ble fylt ved vannpostene. Alt fra den første vannledningen kunne borgerne mot avgift få lagt stikkledninger til vannpost på egen gårdsplass. I 1858 fantes det 335 slike private ledninger.

Etter avtale med Nordmarksgodset og brukseierne langs Akerselva reiste kommunen 1852–54 en dam ved utløpet fra Maridalsvannet, ombygd 1858–60 da det også ble anlagt et nytt vannverk med inntak ovenfor «Treschows mølle» i Akerselva (80 moh.). To 305 mm hovedledninger ble lagt, og denne gang av støpejern. De førte til Karl Johans gate og til Grønland, med videre forgreninger. De gamle treledningene ble avviklet frem til 1871. På grunn av problemer med sagflis måtte hovedinntaket flyttes til Maridalsvannet 1867. For å bedre trykket ble det 1875 anlagt reservoar på Sankt Hanshaugen.

I slutten av 1850-årene hadde et privat interessentskap lagt vannledning fra Sognsvannsbekken. Denne ble overtatt av byen 1876. Inntaket lå ved Gaustad og forsynte de vestlige bydeler. Etter en tyfusepidemi ble hovedinntaket flyttet til Sognsvann 1881, og fra Gaustad fordelingsinntak ble det 1887 lagt ny hovedledning til Kirkeveien. Et reservoar ble anlagt på Ullevål (Furulund) 1902.

1885–86 ble det lagt tre ledninger fra Maridalsoset til Sandaker, og høytrykksledning derfra til reservoar på Kampen. Byen inngikk avtale med Akerselvens Brugseierforening og økte kapasiteten i 1899, da man fikk rett til å overføre vann fra Ørfiske, Trehørningen og Gjerdingen til Maridalsvannet. Overføringstunnelene ble anlagt 1907–09. For å hindre forurensning ble det etter hvert innkjøpt eiendommer ved Maridalsvannet og Sognsvann. Et reservoar på Ekeberg ble tatt i bruk 1903.

Innbyggerne i Aker var henvist til å skaffe seg vann ved privat initiativ. Forskjellige interessentskaper anla vannverk med inntak i Hovinbekken, Frognerdammen, Hoffselva, Sognsvannsbekken og Årvollbekken. Det var fremveksten av villastrøkene i deler av Vestre Aker og på Bekkelaget, Nordstrand og Ljan som i 1896 fremtvang en beslutning om vannforsyning i kommunal regi. Det ble fattet vedtak om å kjøpe Heftyes eiendommer ved Nøklevann og Lutvann, og 1899–1902 ble Nøklevannsdammen bygd og hovedledning lagt fra Rustadsaga til Sæter. En overenskomst med Kristiania 1901 gav Aker tillatelse til uttak fra byens ledningsnett etter behov. Grorudstrøket fikk 1900 et midlertidig vannverk ved Svarttjern. For at hele Aker skulle være selvforsynt, ble det lagt ledninger fra Rustadsaga til Alna og videre til Strømsveien og Grefsen hvor det ble bygd reservoar. Derfra ble det lagt ledning over Akerselva forbi Blindern og Grimelund til Skøyen, med avgreninger til Bygdøy og Bestum. Arbeidet var fullført 1906, men viste seg lite tilfredsstillende for flere strøk i Vestre Aker. I de neste årene ble det bygd reservoarer på Ullernåsen, Grefsenåsen, Besserudhøgda og Holmenkollen, med pumpeverk ved Ris og Holmenkollen. Et vanninntak fra Lutvann ved Trosterud var ferdig 1918.

Den neste store utbyggingen gjaldt Alnsjøen, Breisjøen og Aurevann, med vanninntak ved Alnsjøen. Dette vannverket ble tatt i bruk 1930. Steinbruvann ble tilkoblet 1936. I 1929 sikret et reservoar med pumpeverk på Brannfjell vannforsyning til den nye bebyggelsen på Bekkelagshøgda. I 1930 var ledningsnettet til Røadistriktets vannforsyning ferdig.

Langlivassdraget ble utbygd i 1930-årene, dam anlagt ved Langlivann og inntak ved Kjelsås i Sørkedalen (herfra pumpes vannet til reservoaret på Holmenkollen). Dammen stod ferdig 1942. I øst var overføring av vann fra Elvågas nedslagsfelt gjennom tunnel til Nøklevann igangsatt året før. En tunnel fra Elvåga ble 1955–57 ført til inntak ved Skullerudåsen.

Oslo kommune overtok alle vannrettigheter i Akerselvas nedbørsfelt da Akerselvens Brugseierforening opphørte 1953. Oset pumpe- og renseanlegg, inne i åsen ved Midtodden, ble bygd i 1960-årene og tatt i bruk 1971. Et nytt anlegg sto ferdig 2008.

De nye utbyggingene hadde gjort flere av de gamle vannressursene overflødige. Steinbruvann ble tatt ut av drikkevannsforsyningen 1971, Lutvannsinntaket nedlagt 1974, Sognsvann frigjort 1976 og Nøklevanns nedbørsfelt avviklet som drikkevannskilde 1983.

Se også Vann- og avløpsetaten.