Politiet
Politiet. Det er i alt fem politistasjoner i Oslo. I tillegg kommer spesialavdelinger som Trafikkorpset, Havnepolitiet, Hundetjenesten og Rytterkorpset. Etter «nærpolitireformen» i 2016 omfatter Oslo politidistrikt også Asker og Bærum med politistasjoner i Asker sentrum og Sandvika. Under Politidirektoratet (Fridtjof Nansens vei 14–16) hører også Politiets utlendingsenhet (Økernveien 11–13), Kripos (Brynsalleen 6) og Politiets Sikkerhetstjeneste (PST, Nydalen alle 35). Oslo politidistrikt har 2019 om lag 3000 ansatte, herav ca. en tredjedel politifolk.
De fem politistasjonene er:
Manglerud politistasjon, Plogveien 31, opprettet 1968 og med politipost på Mortensrud.
Majorstuen politistasjon, opprettet 1974, fra 1993 med tilhold i Sørkedalsveien 27b. Majorstuen politistasjon fikk egen sykkelpatrulje 1996 og rulleskøytepatrulje 1998.
Grønland politistasjon, som fra 1978 har hovedkontor i Politihuset og med politipost på Oslo S.
Sentrum politistasjon, opprettet 1981 og fra 2000 med tilhold i Hammersborggata 12.
Stovner politistasjon, Aasta Hansteens vei 10, opprettet 1991.
Blant tidligere politistasjoner er Pipervika politistasjon, Vika politistasjon, Rådhusgata politistasjon, Møllergata politistasjon, Gamlebyen politistasjon, Tøyen politistasjon, Vålerenga politistasjon, Kampen politistasjon, Grünerløkka politi- og brannstasjon, Rodeløkka politistasjon, Sinsen politistasjon, Sagene politistasjon, Hegdehaugens politistasjon, St. Hanshaugen politistasjon, Frogner politistasjon, Bygdøy politistasjon, Vækerø politistasjon, Frøen politistasjon, Vinderen politistasjon, Ullevål politistasjon, Grefsen politistasjon, Kjelsås politistasjon, Nydalen politistasjon, Økern politistasjon, Grorud politistasjon, Bryn politistasjon, Bekkelaget politistasjon og Nordstrand politistasjon.
Historikk
I det gamle Oslo var gjaldkeren den som nærmest forestod byens styring og var forløperen til byfogden. Den eldste bylov, Bjarkøyretten, kjenner ingen annen myndighet i byen enn gjaldkeren og bymøtet. Han var bl.a. offentlig anklager og stod etter Magnus Lagabøtes bylov av 1276 i spissen for hva man med en viss rett kan kalle byens ordenspoliti. Han skulle ha oppsyn med gater, tilsyn med mål og vekt, ordne med vakthold, etterspore løsgjengere som drev handel osv. Til hjelp hadde han ombudsmenn og svenner som var de eneste i byen som kunne bære våpen. Utilstrekkelig bemanning gjorde at de såkalte borgerkorpsene eller borgerkompaniene fikk stor betydning for opprettholdelse av ro og orden. Hovedtyngden av ordens- og vakttjenesten falt likevel på det lille vekterkorpset, som var lønnet av byen og stod under ledelse av en vaktmester. Ettersom betalingen var elendig, bestod korpset etter hvert av folk som ikke var i stand til å skaffe seg ordentlig arbeid. Det var bare åtte vektere igjen i Christiania 1745, da byen fikk sin politianordning.
11. sept. 1744 fikk byen sin første politimester. Politimesteren skulle påse at alle forordninger «politiet vedkommende» ble etterlevd. Politimesteren fikk fullmakt til å ansette en fullmektig og betjenter som han selv skulle lønne. Hans egen «lønn og besolding» skulle avgjøres ved at han fikk en skilling per tønne av de kornvarer som gikk inn og ut over byens tollsted.
Mens byens folketall med forsteder lå på ca. 10 000 i 1745, var det 100 år etter minst firedoblet, og tiden var i høy grad inne for reformer. 1859 fikk byen et uniformert konstabelkorps på 60 mann. Det samlede antall ansatte begynte å nærme seg 100. Vekterordningen ble samtidig opphevet. Som resultat av en overenskomst mellom kommune og stat ble politistyrken i 1866 økt betraktelig, samtidig som den ble delt i et ordenspoliti og et oppdagelsespoliti. Delingen ble ytterligere markert ved at det i 1878 ble beskikket en politiinspektør for ordenspolitiet og en oppdagelsessjef.
Etter politianordningen av 1745 omfattet politidistriktet foruten den egentlige by, forstedene «Pebervigen, Grændsen, Saugene, Vaterland og Saugbakken saa og derved værende ellers og til Landet henhørende Steder, nemlig Grønland, Leret, Gammelby, Opslo og Hovedtangen». Politimesterembetet i Aker ble opprettet 1898. Fra 1902 omfattet det Aker, Asker og Bærum herreder. Kort tid etter krigsutbruddet 1940 ble politimesteren i Aker også politimester i Oslo, etter at Oslos politimester var blitt avsatt av de nazistiske myndighetene. Embetet fikk betegnelsen Oslo og Aker politimesterembete, senere under krigen Oslo politipresidium. En ny omorganisering av politiet skjedde 1994, noe som bl.a. førte til opprettelsen av Politidirektoratet i 2001. Oslo politikammer endret navn til Oslo politidistrikt 1998.
Den første tiden holdt politiets administrasjon og hovedstasjon til i Rådhusgata 7, den gamle rådhusbygningen. Etter hvert som byen vokste, oppstod behov for en viss spredning av styrken. Det førte til opprettelse av en del politistasjoner/politivakter – den første var Sagene politistasjon, etablert i 1855 (tallet var i 1959 kommet opp i 18). Likevel varte det ikke lenge før det ble for trangt i hovedkvarteret. 1866 stod en ny bygning ferdig i Møllergata 19 (ark. J. W. Nordan), 11 år senere påbygd en etasje. Tanken med denne bygningen var opprinnelig å samtidig kunne løse kommuneadministrasjonens plassproblemer. Det ble imidlertid bestemt at den nye bygningen bare skulle gi plass til politiet, byretten og et fengsel. Politiet holdt til i Møllergata 19 frem til det nye Politihuset sto ferdig 1978.
Politimestere i Oslo
| 1744–68 | Mathias Hansen Stub |
| 1768–78 | Jørgen Andreas Fyhn |
| 1778–86 | Michael Sundt Døderlein |
| 1786–89 | Nils Sverdrup |
| 1790–96 | Andreas Bull |
| 1796–1802 | Balthazar Sechmann Fleischer |
| 1802–09 | Jacob Wulfsberg |
| 1809–14 | Christian Christopher Weidemann |
| 1814–15 | Andreas Arntzen |
| 1815–22 | Ole Sem |
| 1823–31 | Ole Elieson Gjerdrum |
| 1831–38 | Andreas Boghardt Richter |
| 1838–45 | Gabriel Fougner |
| 1845–50 | Carl Andreas Fougstad |
| 1850–62 | Christian Frederik Jacob von Munthe af Morgenstierne |
| 1863–70 | Carl Johan Michelet |
| 1871–77 | Carl Frederik Irgens Steen |
| 1877–82 | Carl Johan Michelet |
| 1883–1906 | Nils Otto Hesselberg |
| 1906–21 | Fridtjov Bernt Beichmann |
| 1921–26 | Christian Grundt |
| 1927–40 | Kristian Welhaven |
| 1945–54 | Kristian Welhaven |
| 1954–62 | Sigurd Svein Skalmerud |
| 1962–74 | Johan Gjerde |
| 1974–85 | Rolf Solem |
| 1985–94 | Willy Haugli |
| 1994–2000 | Ingelin Killengreen |
| 2000–12 | Anstein Gjengedal |
| 2012–19 | Hans Sverre Sjøvold |
| 2019–23 | Beate Gangås |
| 2023– | Ida Melbo Øystese |