Byutvikling i Oslo
Byutvikling i Oslo, Levningene etter den gamle middelalderbyen ligger i Gamlebyen, dels som synlige ruiner og bygningsdeler og ikke minst som mektige kulturlag som utgjør et underjordisk arkiv til byens eldste historie. Gjennom arkeologiske utgravninger siden 1860-årene har disse levningene gitt oss viktige opplysninger til rekonstruksjon av byens struktur med gateløp, bygårder og kongelige og kirkelige statusbygg i stein.
Den første bymessige bebyggelsen i Oslo tok trolig til allerede omkring år 1000, på grunn av stedets sentrale beliggenhet i forhold til opplandet og sine gode havneforhold. Dessuten var Aker gård, som lå ved nåværende Gamle Aker kirke, et gammelt religiøst sentrum hvor også tinget lå. Byen utvidet etter hvert over disse sentrumsfunksjonene, ikke minst de kirkelige ved innføring av kristendommen, og fikk i tillegg nye, først og fremst gjennom fremveksten av et eget byhåndverk, og ved at kongemakten skapte et embetsverk som ble sentralisert til byene.
I løpet av 1100- og 1200-tallet ble hovedtrekkene i byens struktur bestemt, med to sentra: Kongsgården ved Alnas munning på Øra i sør, og lenger nord Bispegården/Sankt Hallvardkatedralen. Byen hadde to kirkesogn: Clemenskirkesognet sør for den gamle Bispegården, og Korskirkesognet i nord. Omkring år 1300 var det i alt seks kirker og tre klostre i byen. Den dekket da et areal på ca. 270 daa. Etter alt å dømme kan det da ha vært omlag 2500–3000 innbyggere i den lille trebyen.
Mot slutten av 1400-tallet og tidlig på 1500-tallet var byen i sterkt forfall, folketallet sank, og etter ca. 1550 var Sankt Hallvardkatedralen eneste kirken i bruk. Byen ble flere ganger herjet av brann, og etter brannen i august 1624, som la det meste av byen i aske, besluttet Christian 4 å gjenreise den på den andre siden av Bjørvika, inntil Akershus festnings beskyttende murer på Akershusneset. Samtidig ble byen gitt navnet Christiania.
Utbyggingen av de sentrale strøk av den nåværende byen (1624–ca. 1940)
Christiania vokste hurtig etter grunnleggelsen i 1624, men beholdt likevel preget av småby. På 1600-tallet fikk ikke byen, selv når man regner med de to forstedene Vaterland og Pipervika, over 5000 innbyggere. Før 1700 var arealene i den opprinnelige byen brukt opp. Den nye byplanen av 1704 omfattet, foruten disse forstedene, også Hammersborg i nordøst og strøket langs nåværende Storgata. Disse områdene ble imidlertid ikke innlemmet i byen før byutvidelsen i 1794.
Byens utvikling baserte seg på 1600- og 1700-tallet hovedsakelig på handel og trelasteksport. Befolkningsveksten var beskjeden i denne perioden, og byen hadde i 1801 ennå bare 8931 innbyggere innen sine grenser. Det var først etter 1830 at byens folkemengde tok til å skyte fart, ikke minst som en følge av utbyggingen av en rekke statsinstitusjoner etter løsrivelsen fra Danmark i 1814. Folkemengden steg til 18 305 i 1835 og 25 677 i 1845. I denne perioden bredte bebyggelsen seg utover til bl.a. Grønland og Enerhaugen, men disse forstedene hadde ennå beskjeden folkemengde, og frem til 1840-årene lå deler av det som i dag utgjør byens sentrale forretningsstrøk, bl.a. Karl Johans gates øvre del, Torggata og Møllergata, ubebygd. Fra 1840-årene ble disse sentrumsstrøkene utbygd. Samtidig startet byens industrialisering, først langs Akerselva. Senere gjorde bruk av gass, kull og elektrisitet det mulig å lokalisere industrien friere, både til sentrumsnære områder og byens ytterkanter.
Industrialiseringen og de ringvirkningene den skapte, gav Oslo sterke vekstimpulser, og folketallet ble omtrent sjudoblet fra 1855 til 1900, fra 31700 til 227600 innbyggere (løpende grenser). Denne veksten er den sterkeste i byens historie (gjennomsnittlig 4,5% årlig) og krevde arealer, noe som førte til byutvidelser. Ved den første større byutvidelsen i 1859 ble bl.a. Grønland samt områdene nordover på begge sider av Akerselva (Grünerløkka, Sagene m.fl.) innlemmet. Her hadde det pga. murtvangen inne i byen vokst opp trehusforsteder som Ny York (Nedre Grünerløkka), Marienborg (østre del av Sofienberg) og Grueløkka (grenseområdet mellom Tøyen og Enerhaugen). Umiddelbart før denne byutvidelsen startet utbyggingen av Homansbyen, og like etterpå av bl.a. Grünerløkka. De nye arealene ble imidlertid ikke utbygd i sammenheng, og da det i 1870-årene satte inn med en høykonjunktur, fikk byen igjen påtrengende arealproblemer. Også nå vokste det opp trehusforsteder, denne gang på særlig Vålerenga, Kampen og Rodeløkka. Etter en ny byutvidelse 1878 fikk byen stort sett de grensene den hadde frem til sammenslutningen med Aker i 1948.
I 1880- og 1890-årene fikk Oslo en særlig sterk utbygging, i privat regi uten overordnet planlegging, og arkitekturmessig og teknisk sett mange steder dårlig. Fra 1875 til 1900 økte folkemengden i den administrative byen med hele gjennomsnittlig 4,5 % per år. I denne perioden ble resten av det området som ble tillagt byen i 1859, utbygd. Også på de nye områdene fra 1878 foregikk en sterk utbygging, særlig i øst og nordover på begge sider av Akerselva, med fabrikker, leiegårder i rette kvartaler og forretningsgårder, i ettertiden kalt murbyen.
En slik ekspansjon av det bymessig bebygde området ble muliggjort ved utbygging av sporveisnettet. De første tre linjene med hestesporvei ble fullført i 1875, og nettet ble elektrisifisert i perioden 1894–99. Byggevirksomheten i 1890-årene foregikk fremdeles for det meste på østkanten, først og fremst på Munkenga, Dælenenga og Grünerløkka. Den toppet seg i årene forut for krakket i 1899. Etter krakket stoppet det omtrent helt opp her, mens utbyggingen fortsatte - i redusert omfang - på vestkanten. I disse årene ble flere av bydelene i vest, som Frogner, Majorstuen og St. Hanshaugen påbegynt. Dette hadde bl.a. sammenheng med endrede byggeforskrifter som sterkt reduserte fortjenestemarginen ved bygging av billige småleiligheter.
Boligbyggingen var beskjeden i de første tiårene av 1900-tallet, og innebar stort sett en utfylling innenfor grensene fra 1878. Dette ga seg utslag i befolkningsutviklingen; i perioden 1900- 1910 økte folketallet i Oslo i gjennomsnitt bare 0,6% årlig. Omkring den første verdenskrig fikk mer bevisste boligpolitiske ideer gjennomslag i byutviklingen. Dette avspeiles i den kommunale utbyggingen på bl.a. Torshov, Lindern og Ullevål Hageby (i Aker). Mellomkrigstiden representerer en fortsettelse av denne utviklingen, med utbygging av de gjenstående ledige arealer innenfor bygrensen.
Utbyggingen av det tidligere Aker (fra ca. 1900)
Aker var helt frem til ca. 1900 en praktisk talt ren jordbruksbygd utover noen mindre områder med boliger knyttet til industrivirksomhet (bl.a. Lilleaker, Nydalen, Grorud og Bryn), i noen grad også ved stasjonene på Hovedbanen (1854), Drammensbanen (1872) og Østfoldbanen (1879). For øvrig var den bymessige bebyggelsen, etter hvert som den oppstod, stort sett blitt innlemmet i Oslo. De første årene etter 1900 var preget av bygging av villaer på enkelttomter, dette gjaldt bl.a. områder som Nordstrand, Bygdøy, Vinderen, Slemdal, Holmenkollen, Høybråten og Stovner. Men under den første verdenskrig startet utbyggingen av større felter som Ullevål Hageby, Hoffsbyen og Lille Tøyen hageby. Forutsetningen for en slik utvikling var en bedring i jernbane- og sporvogns-/forstadsbanenettet.
I mellomkrigstiden økte boligbyggingen i Aker sterkt, og i 1930-årene ble den atskillig større enn i Oslo. I denne perioden ble bl.a. Sinsen og Marienlyst utbygd, i tillegg til villastrøkene i vest og på Bekkelagshøgda/Nordstrand og nordøst for Østensjøvannet. Dette ga Aker en etter hvert betydelig befolkningsvekst, fra vel 30 000 i 1910 til rundt 131000 i 1948. Boligbyggingen i Aker i denne perioden ble muliggjort ved bygging av en rekke forstadsbanelinjer. Den første var Holmenkollbanen (1898 til Besserud, 1916 til Frognerseteren) senere kom Smestadbanen (1912, forlenget til Røa 1935), Ekebergbanen (1917 til Sæter, 1941 til Ljabru), Lilleakerbanen (1919, forlenget over grensen til Bærum 1924), Østensjøbanen (til Bryn 1923, til Oppsal 1926), Sognsvannsbanen (1934), Kjelsåsbanen (1934) og sporvognsforbindelsen til Sinsen (1939).
Sammenslutningen mellom Oslo og Aker i 1948 var en naturlig følge av den arealsituasjonen og det utbyggingsbehovet som forelå like etter krigen. Den utbyggingen som ble satt ut i livet etter sammenslutningen, ble særlig karakterisert av drabantbyen og fant først og fremst sted i sørøst rundt Østensjøvannet (Lambertseter, Manglerud, Oppsal, Bøler, m.fl.) og i Groruddalen (Veitvet, Ammerud, Romsås, Stovner, Ellingsrud, Furuset, Trosterud, Haugerud, Tveita, m.fl.). Fra siste halvdel av 1960-årene og gjennom hele 1970-tallet dominerte Groruddalen Oslos boligbygging.
I 1980-årene fant det vesentligste av Oslos boligbygging sted i bydelen Søndre Nordstrand der bebyggelsen fikk et betydelig større innslag av småhus enn i den tidligere drabantbybebyggelsen. I denne perioden startet også den planmessige byfornyelsen i de eldre boligområdene i Indre by. Nybyggingen i Indre by tok seg betydelig opp etter 2000, ikke minst ved utviklingen av nye, sentrale boligområder, i stor grad på tidligere nærings- og transportarealer. Dette har ført til en revitalisering av Indre by.
Selv om størstedelen av arealet i byggesonen i Oslo i 2018 kan synes utbygd, er det i kommuneplanen 2018 vist at byen har tilstrekkelig arealer for den planlagte bolig- og næringsutviklingen i perioden frem til 2040. Dette forutsettes oppnådd dels gjennom å ta i bruk gjenstående ubebygde områder, men først og fremst gjennom fortetting og fornying av de allerede utbygde områdene. I indre by legges det opp til en utvidelse av den tette bystrukturen mot vest, nord og øst og en fortsatt fornyelse/oppgradering av boligmassen. I ytre by forutsetter kommuneplanen en fortetting rundt kollektivknutepunkter og stasjonsnære områder og en fortetting i småhusområdene i henhold til småhusplanen, samt utbygging av de to større, gjenstående utbyggingsområdene, henholdvis Groruddalen nordøst og Gjensrud-Stensrud. For øvrig er det realistisk å regne med en fortsatt tilgang på arealer til boligbygging ved omregulering av tidligere nærings-og samferdselsarealer.
Byutviklingen utenfor den administrative byen (fra ca. 1915)
Fra tiden omkring den første verdenskrig startet det også en ikke ubetydelig byvekst utenfor den administrative byen. Tidligere hadde mangelfulle kommunikasjoner vanskeliggjort enn slik utbygging. Spredningen av byveksten har ført til et stadig større avvik mellom den administrative byens, tettstedets (den fysisk sammenhengende bymessige bebyggelsen) og den funksjonelle byens («byregionens») folketall.
I 2018 omfattet tettstedet Oslo 99,7 % av folkemengden innenfor kommunens grenser; byens spredt bygde områder finner en hovedsakelig i Marka med Sørkedalen og Maridalen og i den sørøstre delen av Søndre Nordstrand. I tillegg består tettstedet av den sammenhengende bebyggelsen ut fra byen i tre hovedretninger, mot øst, sør og vest, til henholdsvis Frogner i Sørum, Langhus/Vevelstad i Nordre Follo og Slemmestad i Asker/Lierskogen i Lier. Tettstedet omfatter etter dette større eller mindre områder i åtte av Oslos omegnskommuner: Lørenskog, Lillestrøm, Rælingen, Nittedal, Nordre Follo, Bærum, Asker og Lier. Tettstedet passerte i 2018 én million innbyggere med et samlet folketall på 1 000 467.
Byregionen
Byregionen Oslo har i motsetning til tettstedet ikke noen presis og allment akseptert avgrensning. Avgrensningen er avhengig av hvilke kriterier som legges til grunn. Ofte omtales for enkelthets skyld byregionen som bestående av Oslo og Akershus . Dette er en noe snever avgrensning dersom en legger f.eks. pendlingsomlandet til grunn. Pendlingsomlandet har også vid utbredelse i fylkene Østfold og Buskerud; det er også noe pendling fra Vestfold og Innlandet.
Byregionen Oslo avgrenset til Oslo og Akershus hadde 2019 et samlet folketall på 1 305 126 personer eller 24,5 % av hele landets befolkning.