Parker og grøntanlegg
Parker og grøntanlegg, Byens grønne områder består av formgitte parker, trerekker og alleer, sportsplasser, lekeplasser og turveier, og bevart landskap i boligstrøkene.
Oslo er en grønn by, omkranset av grønne, ubebygde åser. Av byens befolkning var det i 2006 vel fem prosent som ikke hadde et grønt område innen 300 meter fra egen bolig, mens vel 11 prosent ikke hadde et grønt område av minst 10 dekar størrelse fra boligen. Dette er meget høye tall sammenlignet med jevnstore byer i Europa. I 2004 hadde 76 % av de spurte brukt byens parker i løpet av det siste året, i bydelene i indre by varierte andelen fra 91 til 100%. Unge voksne var flittigere brukere enn andre aldersgrupper, og bruken var størst om sommeren (60 % ukentlige brukere, av disse 17% daglig).
Flere parker ligger på høydedragene: Sankt Hanshaugen, Kampen park, Stensparken, Uranienborgparken, Torshovparken. Et omfattende nett av turveier, for gange, ski eller sykkel, binder parkene, boligstrøkene, sentrum, fjorden og marka sammen.
På 2000-tallet har tilgang til sjøen blitt mye bedre, og gjennom åpning av elver og bekker, med dammer og gatebekker og parklegging av elvebredder har byen blitt mer blågrønn. Særlig gjelder det Hovinbekken, og den Grønne ringen i Hovinbyen som skal bygges ut. Det er åpnet mange nye anlegg for å være fysisk aktiv og ha det gøy i parkene. I Groruddalen har hver bydel fått sin store, nye park, og Samtidig bygges mange private grå og grønne arealer ned som del av fortettingspolitikken, og reduserer fremtidens valgmuligheter.
Fra 1700-tallets hager til eget parkvesen i 1916
Mange av de private hagene og alleene på 1700-tallet, som er de offentlige parkenes forløpere, er borte. Paléhagens eier, Christian Anker, åpnet hagen for publikum i 1760-årene, fortsatt står lindealleen på Christian Frederiks plass. Munkedammen til familien Piper og flere andre private hager var åpne, men i praksis mest for de velstående. Mange av hagene på bymarken hadde fiskedammer. Grensehaven, eiet av James Collett, lå rett ved Stortorvet.
Den eldste og kanskje mest spesielle parken i Oslo er parken på Bogstad gård, frem til midten av 1950-årene i privat eie og ikke tilgjengelig for allmennheten. Den er på ca. 130 daa og ble utviklet fra hageanlegg i barokk stil i familien Leuchs tid til Peder Ankers engelskinspirerte landskapspark fra 1780-årene, landets første i den stilen, der skråningen fra herregården til Bogstadvannet ble utnyttet, med svungne stier, kunstige bekker og trær. Hagen ble rustet opp på 2000-tallet og er åpen for alle.
På Frogner hovedgård anla Bernt Anker på slutten av 1700-tallet en park i barokkstil. Da Benjamin Wegner overtok gården i første halvdel av 1800-tallet, ble det anlagt romantisk landskapspark. I samme stil anla John Collett cirka år 1800 parken ved Ullevål gård, begge eierne var trelastmagnater som hadde råd til å hente gartnere fra kontinentet og selv reise i Europa. Blant de andre gårdene som er bevart, har Linderud gård en nokså intakt hage og en lang lindeallé. Hagen ved Nedre Foss, anlagt av Grünerfamilien på 1700-tallet, var en storslått med terrasser, alléer, dam med lysthus på pæler og dyrehage med påfugl, gjess og kalkuner. Hagen ble ødelagt på slutten av 1800-tallet, og gjenåpnet som Grünerhagen rundt 1950.
Etter 1814 oppsto et behov for representative, offentlige møteplasser i den nye hovedstaden. Som ellers i Europa ble parker en dannelsesarena for borgerskapet. «Kanonparken» på Akershus, anlagt i 1770-årene og åpen for enhver, og festningsvollene hadde vært tidlige steder for promenade. Kong Carl Johan bidro til byens forskjønnelse med Slottsparken (1838) og Dronningparken (1840-årene). Han planla også en parksone fra slottet til Lille Frogner med forbindelse til kongsgården på Bygdøy, og i 1837 definerte han Bygdøy som folkepark. Parksonen ble aldri realisert, men på Dronningbjerget anla han en liten park, og Kongeskogen ble beskyttet mot utbygging. Bygdøy hadde, som sommerbolig for stattholderen, en renessansehage fra 1680-årene. Halvøya ble utfartssted på slutten av 1700-tallet. I 1830-årene ble det anlagt en ny hage i landskapsstil ved Kongsgården og gangveier i skogen, som er i behold.
Statlige myndigheters bygging av hovedstad preger også ellers den grønne byen: Botanisk hage fra 1814, Universitetshagen ca. 1850, Botsfengselet med park omkring (1851), og Minneparken (1872, også kalt Ruinparken), det første parkanlegg som markerte middelalderbyen. Tidlig i 1850-årene ble «Ruseløkken park» til Studenterlunden, og gårdeiere langs Karl Johans gate – som ikke ville ha gjenboere – fikk hjelp av kong Oscar I til å sikre «Huseiertomten» som park, i dag Eidsvolls plass med Spikersuppa.
Mange små parker og alleer ble tidlig i århundret anlagt av private: Selskabet for Christiania Byes Vel tok initiativ i forbindelse med den eldste byparken «Esplanaden» eller Grønningen (1806/1819), i dag en rest i Børshagen, senere Krohgstøtten (1833), Bankplassen (1860-årene) og Grev Wedels plass (1868). Det ble også plantet trerekker i Grønlandsleiret, fra Nybrua til Tøyen, i Rådhusgata og langs Drammensveien.
Forretningsmannen F.H. Frölich tok initiativ til å anlegge park på Sankt Hanshaugen i 1855, møtte sterk motstand, men startet opparbeidelse av parken med egne midler. Christiania Byes Vel kom inn midt i 1860-årene, plantet 1275 trær, og skapte den første større park utenfor byens sentrum. Kommunen overtok ansvaret i 1867 og gjorde parken ferdig i årene fra 1876 til 1890. Parken er i landsskapsstil, med både intime, romantiske partier og store flater, og de fire grunnelementene for alle parker spiller her fint sammen: terreng, vegetasjon, vann og tid. St. Hanshaugen var en viktig attraksjon for byen og tilreisende fra 1890-tallet til første verdenskrig, med utsikt, underholdning, restauranten Hasselbakken, fasaner og bjørner i grotte og andre forlystelser.
I andre halvpart av 1800-tallet ga befolkningsvekst og industriforurensning grøntområdene ny betydning. Tanken var at naturens skjønnhet og friskhet skulle stimulere og oppdra parkbrukerne og slik bidra til sosial utjevning. Kommunen tok først fra rundt 1870 et klart ansvar for parker og friområder. Forvaltningen ble fra 1866 overlatt Ingeniørvesenet med faglig bistand fra slottsgartneren. I 1879 ble Beplantningsvesenet opprettet, i 1900 var det fortsatt bare to faglærte gartnere ansatt. Tidlige parkanlegg kom ved kirkene.
Grünerløkka, der den europeiske murbyen dominerer helt, fikk flere parker som i vår tid er regnet som vakre og velfungerende byrom: Birkelunden ble i 1882 gitt til byen av utbyggeren Thorvald Meyer, trolig i erkjennelsen av at parker både bedret bomiljøet og økte tomteverdien rundt. Olaf Ryes plass ble anlagt i 1890. Parker i hele kvartaler var inspirert av det nye Paris, som ble anlagt fra cirka 1860. Schous plass sto ferdig i 1916. Sammen med parkleggingen langs Akerselva, startet i 1915, ga dette Grünerløkka tidlig bra tilgjengelighet til grønne lunger.
Midler til parkgrunn kom enten fra kommunen, Kristiania brændevinssamlag eller private. Kommunen kjøpte deler av Ekebergskråningen i 1889 for å sikre området for friluftslivet og unngå at utbyggere fikk ødelegge det allerede berømte landskapselementet, og dette kjøpet og Kampen park (1888) viser myndighetenes satsing på østkanten.
Stensparken ligger på høyden som tidligere var søppelplass og het Natmandshaugen. Knausen Korpehaugen (i dag Blåsen) ligger som et stykke urørt natur med vid utsikt i den nordlige enden av det som ble Stensparken. Denne høyden overtok St. Hansfeiringen fra St. Hanshaugen. Parken ble anlagt i landskapsstil fra 1890-årene og ble ferdig under annen verdenskrig. Fagerborg kirke fra 1903 står i sydenden. Uranienborgparken sto ferdig i 1904 på høyden der Uranienborg kirke fra 1886 lå. Høyden og en ganske stor skog var utgangspunktet for det som ble 17 mål park med fin beliggenhet, redusert ved en lekeplass i 1922 og en barnehage i 1954.
Bortsett fra Stensparken og Uranienborgparken fikk ikke vestkanten noen større parker i denne perioden. Her var det ikke noen samlet regulering som på Grünerløkka. De enkelte små utbyggerne tok rimeligvis ikke initiativ til å legge ut sine tomter til park på egen bekostning. De tette områdene fra Majorstuen mot sentrum ble ganske parkløse, det samme gjaldt områder på nedre Frogner. På slutten av århundret kom Bygdøy allé, byens eneste parisiske aveny, og noen år senere Gyldenløves gate, som ble ridesti. Forhager bidro til at den tette byen med leiegårder på vestkanten fikk et grønt preg, og det kom noen alleer og grønne villastrøk, først og fremst Fagerborg og øvre Frogner.
Parkkonserter i kommunal regi begynte i 1907, et tiltak som skulle bli umåtelig populært til langt uti etterkrigstiden og som fremdeles er i live. Parkbibliotek, i regi av Deichman Bibliotek, startet opp i tre parker i 1901.
Fra 1916 til 2000
I 1916 ble Parkvesenet opprettet med landskapsarkitekt Marius Røhne som bygartner. I hans tid frem til annen verdenskrig ble anlegg og drift av parkene langt mer profesjonelt. Parkene ble et instrument for den sosialpolitiske bevegelsen som skulle sikre byboerne «luft, lys og grønt».
Torshovparken var den første parken Parkvesenet anla etter en samlet plan for et strøk (Torshovbyen som ble bygget av kommunen 1917–1924). Parken ligger på en høyde som gir utsikt mot byen og fjorden fra toppunktet, der musikkpaviljongen er plassert. Planen var ferdig i 1924 og parken åpnet i 1931. Torshovparken plasserer seg på overgangen fra den formelle parkstil (i Norge 1914 – cirka 1930), med sine akser, symmetri og paviljong midt i parken, og funksjonalismen, med myk terrengbehandling og store, sammenhengende gressflater.
Frognerparken kan anses som en slik brukspark der også kunsten skal bidra til foredling av brukerne. Under første verdenskrig ble Frogner, i regi av det nye Parkvesenet fra 1916, brukt til dyrking av mat, særlig var potetavlingene store. I første del av mellomkrigstiden ble mye av Frognerparken opparbeidet. Fonteneanlegget var første del av Vigelandsanlegget, påbegynt etter vedtak i 1924. Frem til begynnelsen av 1950-årene foregikk arbeidet på den 850 meter lange, storslåtte skulpturparken med barokt preg. Gjennom 1920- og 30-årene var det sterke konflikter om utforming av Frognerparken og skulpturanlegget, blant annet om hovedaksen skulle gå øst-vest eller nord-syd. Monolitten ble reist som en granittblokk i 1928 og tre steinhuggere arbeidet til 1942, da skulpturen på 200 tonn og 17 meters høyde ble avduket.
Freiaparken er en privat, lukket park ved sjokoladefabrikken, anlagt i 1920-årene i regelmessig og streng stil, kjent for blomsterrikdom og mange skulpturer.
Grøntområdene i boligområdene ble de første årene prioritert foran sentrumsparkene. Parkvesenet satset på at ved å anlegge robuste, pene anlegg og fjerne gjerder rundt parkene, ville folk sette pris på tilliten og hærverket på benker, bed og busker ville bli redusert. Det virket. Men det var stadig kommunale vakter i parkene, og fjerningen av gjerder ble gjort over en lang periode.
Reguleringssjef Harald Hals tegner i 1929 i sin bok Fra Christiania til Stor-Oslo et nett av grønne parkårer som skulle binde de nye parkene og boligstrøkene sammen med sentrum og med Marka, og der folk skulle gå, gå på ski eller sykle. Hals' grønne nettverk ble formalisert i generalplanen fra 1950. Boligbygging og parketablering fulgte hverandre, og det ble anlagt store aktivitetsparker der brukskravene var like viktige som estetiske krav. Eksempler på slike anlegg er Torshovparken fra 1920-årene, Idioten (1930), Torshovdalen (1939/48) og Iladalen (1948). Iladalen park er byens fineste og best bevarte park i funksjonalistisk stil, med vekt på lys, luft, kontakt mellom leilighet og natur, bruk av nordiske treslag, enkelhet og saklighet i utforming. Parken ble ferdig i 1948 som midtpunkt i et helhetlig planlagt boliganlegg i Iladalen, uten trafikkbarrierer mellom bolig og park, slik det senere ble gjort også i drabantbyene.
I 1950- og 1960-årene ble nye drabantbyer plassert i terreng med delvis bevart vegetasjon, som på Lambertseter og Bøler. Mer av Ekeberg ble kjøpt av kommunen: Ekeberg idrettspark, mer enn 2100 daa stor, ble åpnet i 1948 med store, solåpne sletter med skog- og naturområder rundt, slik idealet for en folkelig brukspark var.
Gatelengden med beplanting øket fra 6 000 meter til cirka 20 000 meter mellom 1916 og 1947. Kirkeveien ble i 1923 beplantet på strekningen fra Majorstuen til Vestre Aker kirke. På 1930- og 40-tallet ble deler av Colletts gate, Uelands gate og Christian Michelsens gate anlagt som brede gater med trær. Mange gater fikk anlagt eller oppgradert forhager, smale grønne overgangssoner mellom den offentlige gaten og bygården, Jacob Aalls gate er et kjent eksempel. I alt 33 lekeplasser med kommunalt ansatte parktanter ble bygget ut fram til 1940. Mange av disse hadde skøyteis om vinteren. Krav om idrettsanlegg kom mye sterkere enn før.
Få dager etter den tyske invasjonen 9 april 1940 ble flere av parkene tatt i bruk som dyrkingsareal for poteter og grønnsaker, det samme gjeldt idrettsplasser, skolegårder, hager ved kommunale boliger og institusjonshager. Allerede i 1940 var til sammen 35 dyrkingsfelt tatt i bruk. Mange parker ble brukt av den tyske okkupasjonsmakten til brakker, oppstillingsplass for utstyr og verksteder, og dette gjorde stor skade.
Rådhushagen (1947) var etterkrigstidens første nye park i den tette byen. Den er utformet i streng, symmetrisk stil og ligger som et representativt anlegg langs Rådhusets vestvegg.
Østensjøvannet, som lå i et jordbrukslandskap frem til 1950-årene, ble etablert som naturpark da drabantbyene kom rundt vannet. Folks tilgang til vannet gjennom gangstier ble begrenset, slik at det fortsatt er et rikt fugleliv der hele året, og i dag er det fortsatt opp til 140 arter som hekker og raster rundt vannet. Østensjøvannet naturreservat ble opprettet i 1992 og dekker vannspeilet og våtmarka omkring. Krav om landskapstilpasning og nærhet til naturen ga drabantbyer som Romsås og Holmlia et grønt preg.
I indre by ble det primært satset på bruksparker med idretts- og lekeplasser og åpne plener, eksempelvis Marienlystparken (1950-årene) og Tøyenparken (1950/60-årene). Myraløkka var andre store, nye grøntområder med trær og plener, men nesten uten blomster og busker, og lite parkmøbler. To kirkegårder ble nedlagt i mellomkrigstiden og tatt i bruk etter fredningstiden på 40 år: Sofienbergparken på 70 dekar i 1962, østre del i 1972, og Kristparken i 1964.
Hydroparken (1960) er derimot et mer representativt, modernistisk anlegg. Parken med sine langstrakte murer med steinkunst, fonteneanlegg og trær samspiller vellykket med det dominerende, 14 etasjer høye Hydro-bygget, og er det fineste eksempelet byen har på parkstilen som kom i denne perioden.
Parkene var del av et nett av turveier som bandt boligområdene til marka, sjøen og sentrum, og som kan ses på som et uttrykk for Oslofolks sterke verdi friluftsliv og betydningen av å oppleve natur så ofte som mulig, til alle årstider.
I 1970- og 1980-årene sto miljøkampen sentralt, og som ledd i byfornyelsen fra 1978 ble gater i indre by til bilfrie, grønne gatetun, gårdsrom ble åpnet og beplantet og bakgårder revet, og det kom noen nye parker, som Gartnerløkka i det bratte terrenget opp mot Enerhaugen. Bak miljøparkene langs Akerselva og ved Østensjøvannet lå også en bevaringstanke. Grev Wedels plass hadde lenge vært parkeringsplass da den ble gjenskapt som park i 1984, et av mange tiltak der byrommet ble tatt tilbake fra bilen.
Ladegårdshagen i Gamlebyen er en liten hage som i 1999 ble gjenskapt med symmetri og kunstklippede felter, som i den 1700-talls renessansehagen som hørte til ladegården. Vaterlandsparken langs Akerselva ble åpnet i 1994, i et område ved elvas utløp som lenge hadde ligget på vent etter at gamle Vaterland ble revet på 1960-tallet. Parken har mange sittemuligheter og ble raskt mye brukt. Sommerfrydhagen, anlagt spesielt for orienterings- og bevegelseshemmede, ble åpnet i 1995.
Tidligere private områder ble til parker: Frøyas have ble anlagt som en gave til byen i 1994. Tinkern er en gammel løkkehave som ble park i 1993 etter at hovedhuset på løkken brant i 1981, og parken vil bli en viktig forbindelseslinje til nye Filipstad. Langaardsløkken på Briskeby ble fredet i 1991 og rustet opp som offentlig park i 1994.
Regjeringsparken mellom Akersgata og høyblokka i Regjeringskvartalet (1996) består av to vannspeil, en lindeallé fra det gamle empirekvartalet og skulpturer, i streng, representativ utforming.
2000-tallet
Middelalderparken ble åpnet i 2000, med anslått 200 000 mennesker til stede, i forbindelse med byens 1000-årsjubileum og at Middelalderbyen var Oslos tusenårssted. I parken finnes ruinene av Mariakirken og kongsgården, og et vannspeil der vannlinjen følger sjøkanten i middelalderbyen.
Hovinbekken er åpnet i lange parseller, og det har kommet en rekke nye anlegg: Årvolldammen er oppgradert, Bjerkedalen park, Teglverksdammen, Tiedemannsparken og Stålverksparken, nye parker åpnet i 2010-årene, gatebekk gjennom Hasle og Ensjø og Klosterenga kulturpark (1999/2007). Bekken inngår i Den grønne ring i Hovinbyen, som nå bygges som en utvidelse indre by inn i Groruddalen.
Nye aktivitetsparker er også anlagt på Løren (2005) og Furuset (2008), og hver bydel i Groruddalen har fått en ny stor park: Grorudparken langs Alnaelvas øvre løp, Verdensparken i vesthellingen av Gransdalen på Furuset, Fossumparken ved Stovner senter og nevnte Bjerkedalen park.
Dronningbjerget med sitt uvanlig rike planteliv, nord på Bygdøy, ble rustet opp som parkskog i 2007. I Botanisk hage åpnet i 2008 «Oldemors hage», som er spesielt tilrettelagt for mennesker med demens.
På Rikshospitalets tidligere tomt ble Pilestredet Park anlagt fra år 2000 med gjenbruk av bygningsrester fra det tidligere Rikshospitalet og økologiske prinsipper som rettesnor, blant annet med overvannshåndtering som gjennomgående tema, og tre parker der blant annet heller og søyler er gjenbrukt: Gjenbruksparken, Sentralparken og Kvinneklinikkparken.
Fortettingspresset har utløst flere lokale protestaksjoner, bl.a. mot bruk av Husebyskogen og Vålerenga park til andre formål, og for oppfyllelse av planer om parker på Ensjø og i Nydalen. En rekke grøntområder er varig vernet gjennom fredning eller plassering på Byantikvarens «gule liste». Fredning gjelder Birkelunden, Kongsgården, parken ved Blindern Studenterhjem, hagen ved Bogstad gård, Middelalderparken, Ekebergparken, Minneparken, Grev Wedels plass og Frognerparken.
Folks interesse for alt som har med parker og trær i byen å gjøre er sterk på 2000-tallet, og trender i samfunnet synes i utforming av parker og bruken av dem, og en sterk trend er å ta i bruk alle byens muligheter for matproduksjon, slik koloni- og parsellhagene kom for 100 år siden. «Herligheten» i Bjørvika, et treårs prosjekt på 5000 kvadratmeter, lyste ut 50 parseller og fikk 3790 søkere i 2012. I regi av bydeler er det satt ut dyrkingskasser i parker, mange takhager i nye bygg tilbyr dyrking av egen mat, og foreningen ByBi har bi-hoteller i parker. Fysisk aktivitet som tidligere var knyttet til faste anlegg og organisering i foreninger, har flyttet seg til åpne, lett tilgjengelige anlegg der man organiserer aktivitetene selv.
Store konserter og festivaler er viktige innslag i bruken av parkene på 2000-tallet. Norsk Hydros hundreårsjubileum i Frognerparken i 2005 var et høydepunkt med gratiskonsert med a-ha og cirka 120 000 tilhørere. Andre store arrangementer er den årlige Musikkfest Oslo i flere parker og Øyafestivalen i Tøyenparken.
Med Operaen ble befolkningens tilgang til fjorden i det østlig sentrum bedre, og med Havnepromenaden blir tilgangen til hele sjøfronten vesentlig økt. Promenaden er en ni km lang turvei fra Frognerkilen til Kongshavn, der første nyanlagte strekning åpnet i 2013. I Bjørvika åpnet Dronning Eufemias gate i 2015, en bred gate med et stort antall treslag og variert annen vegetasjon.
Ekebergparken er en skulptur- og kulturminnepark på 255 dekar, gitt av eiendomsinvestoren og kunstsamleren Christian Ringnes. Den inneholdt 30 skulpturer og andre kunstverk utplassert da parken åpnet i september 2013, og fikk stort besøk fra starten. Andre nye skulpturparker er Rommensletta skulpturpark og Peer Gyntparken på Løren.
Nedre Foss park fra 2017 er en stor park på Grünerløkka, og dermed finnes 20 av 27 parker på mer enn 10 daa i indre by på østkanten og 7 på vestkanten (bydelene Frogner og St. Hanshaugen).
Mange grøntområder fikk regulering på plass som friområde i Kommuneplan 2015, men samtidig ble Grøntplan for Oslo fra 1993 opphevet, og det vil for tiden ikke ble laget noen ny, samlet plan for det grønne.
STORE PARKER I OSLO
| Areal i dekar | |
| Ekeberg med Brannfjell, skogpark og friarealer | 1695 |
| Frognerparken med Vigelandsparken | 467 |
| Ekebergparken | 255 |
| Slottsparken | 225 |
| Botanisk hage | 140 |
| Torshovdalen | 136 |
| Nordre Skøyen, naturpark | 135 |
| Svartdalen, naturpark | 110 |
| Tøyenparken | 93 |
| Sankt Hanshaugen | 89 |
| Korsvollparken | 87 |
| Østensjøområdet | 86 |
| Sofienbergparken | 74 |
| Middelalderparken | 70 |
| Holmendammen naturpark | 64 |
| Damplass, Langlia, Tåsenparken og Immerslundparken | 49 |
| Fossumparken | 55 |
| Verdensparken | 52 |
| Smedstadparken, parkakse og naturpark | 49 |
| Stensparken og Blåsen | 48 |
| Torshovparken | 41 |